Grim koser seg med blekkspruten sin. Denne har vært med han på hele reisen hans.

19 august er en flott lørdag. Jeg er på jobb og fotograferer to bryllup. Senere på dagen er vi i middagsselskap hos mamma og koser oss med reker og krabber. Lite viste vi da at dette skulle bli den siste normale dagen på en god stund.

Vannet går
20 august vekker Ann Charlott meg, vannet har gått. Hun er nå gravid i uke 29+0. Vi ringer til sykehuset som sender en ambulanse med en gang. Tankene flyr. Hva har skjedd? Hva kommer til å skje?

På sykehuset blir det tatt ultralyd og mange prøver. Ultralyd viser heldigvis liv og at Grim har det bra. De første prøvene for fostervann var negative og de var en stund usikre på om vannet hadde gått. Prøve nr to derimot var positiv. Da fikk hun med en gang Celeston lungemodningssprøyter for å forberede Grim sine lunger på verden utenfor. Etter dette ble hun trillet inn på et rom hvor hun ble satt i gang med antibiotikabehandling intravenøst.

Hva skjer nå?
Plutselig sitter vi alene på rommet og hodet kverner. Hva skjer videre nå? Er Grim frisk? Kommer han til å overleve? Og hvor lenge kan han fortsatt være i magen?

Timene går fryktelig sakte. Antibiotikaen drypper sakte inn i kroppen. Men ingen rier kommer. Informasjonen vi får er ikkeeksisterende. All den tiden vi var på sykehuset var perioden frem til fødsel den eneste hvor vi var misfornøyd med oppfølgingen vi fikk. Noen av jordmødrene var veldig flinke til å ta seg tid til å prate litt og hadde en veldig beroligende effekt på oss.

Gradvis ble vi vandt med situasjonen. Mandag kom og neste lungemodningssprøyte ble gitt. Onsdag morgen var det tid for nye ultralydundersøkelser og vi fikk pratet lenge med gynekologen. Hun kunne fortelle at så lenge Ann Charlott ikke fikk infeksjon så ville de prøve å holde Grim inne så lenge som mulig. Men senest til uke 34. Vi begynte da å forberede oss på noen lange uker. Lyspunktet var at hvis ikke noe hadde skjedd til søndag ville Ann Charlott få komme hjem.

Vondt i magen
Senere denne onsdagen mens vi sitter og ser på Better Call Saul på netflix, hva annet skal man gjøre på sykehuset, begynner Ann Charlott å få litt vondt i magen. Gradvis tiltar smertene og vi ringer etter jordmor. Hun kommer og kobler Ann Charlott til en maskin som måler hjerterytmen til Grim og riene. Det blir bestilt nye blodprøver som viser at hun fortsatt ikke har infeksjon. Derfor får hun tabletter som skal stoppe riene. Vi noterer ned tid mellom riene og lengde. Etter en stund kommer gynekolog og henter henne til nye ultralydundersøkelser. Og mens hun ligger og blir undersøkt gir riene seg. Lettelsen var enorm. Vi var så lite forberedt på fødsel denne dagen og følelsene var over alt. Trøtte og slitne sovnet vi til slutt. Jeg i den svarte lenestolen som jeg skulle bli veldig glad i i ukene som kommer.

Infeksjon
Torsdag morgen har vi besøk av Emilie. Frost, Ylva og Capi har avtalt en liten skogstur. Mens vi sitter og prater er det plutselig tid for legevisitt. "Infeksjonsprøvene er stigende, hvis du får rier nå vil vi ikke prøve å stoppe de" kommer det fra legen, "vi tar nye prøver i kveld for å se hva vi gjør videre". Jeg og Ann Charlott ser på hverandre. Det er alt for tidlig. Han kan ikke komme nå. Vi lar det synke sakte inn før jeg drar ut i skogen med hundene. De skulle få en siste lang tur i skogen før de ble levert til farmor og farfar. Deres nye hjem for de neste 8 ukene.

Været er nitrist. Det regner og er guffent. På turen i skogen får jeg begynt å forberede meg på det som skal skje. Og jeg sier at 24 august er en fin dag å bli født på. Utover dagen kommer til og med solen frem. Emilie kjører meg tilbake til sykehuset og jeg og Ann Charlott sitter og prater i timevis. I dag er dagen vi skal bli foreldre. Vi er så spent på hva som kommer nå.

Sinna
Ca kl 16 begynner riene så smått og komme igjen. Nye blodprøver taes. Og så skjer det som klarte å gjøre oss sure for første og eneste gang på sykehuset. Ene jordmoren kommer inn og sier "Legene er ikke fornøyd med måten han reagerer på under riene, han blir stresset, så dette blir nok keisersnitt". Keisersnitt? Det var vi ikke forberedt på. Vi håpte på naturlig fødsel. Ann Charlott blir helt satt ut og vet ikke hvordan hun skal reagere.

Litt etter kommer gynekologene kommer innom og forbereder oss på det som skal skje. Vi spør om det blir keisersnitt. "Keisersnitt? Hvorfor det? Ungen har det så bra og vi er kjempefornøyd med reaksjonen hans" Svarer legene. Seriøst? Hvorfor kommer jordmoren inn og forteller oss det. De kan jo ikke bare gå og høre brøkdeler av samtaler og gi pasientene feilinformasjon. Selv i dag blir jeg småirritert av å tenke tilbake på dette. I en så sårbar situasjon som Ann Charlott var i så var det utrolig belastende.

Fødselen starter
Ca kl 19 trilles Ann Charlott inn på fødestuen og hun blir raskt god venn med lystgassen. Dette blir den eneste smertelindringen hun kan få. Jeg setter på radio rock og har i overkant mye energi. Jeg er KLAR! Fødselen går ganske fort og Ann Charlott er helt fantastisk. Jeg var så utrolig stolt av henne. Hun klarte til og med å beholde humoren sin og fikk jordmor til å le stort sett hele tiden.

Ubeskrivelig
En fødsel kan ikke beskrives. Det er intenst, vakkert, følelsesladet, smertefult og godt. Alt samtidig. Og følelsen når barnet kommer og man får sett det for første gang er magisk. Vi var på forhånd forberedt på at Grim raskt kom til å bli tatt ut av rommet og til barnelegene som stod klare og ventet. Legen hadde også forberedt oss på at hun kom til å la Grim ligge en stund før hun klippet navlestrengen hvis han var i god form. Og han ble faktisk liggende i ett par minutter før han ble tatt ut av rommet. Å se den vakre lille gutten vår for første gang var helt utrolig. Noen bilder av han fikk jeg og tatt før han ble tatt ut av rommet.

Nå trodde vi at det værste var over for Ann Charlott sin del. Men så feil kan man ta. Morkaken ville ikke ut og legen og jordmor brukte lang tid på å få den ut. De fryktet også at det var rester igjen men det så ikke sånn ut på ultralyd.

I mellomtiden fikk jeg bli med inn på nyfødtintensiven for å hilse skikkelig på 1245gr tunge og 39cm lange Grim. En perfekt liten gutt. Følelsen av å se han koblet til maskiner var litt overveldende. Etter en stund gikk jeg tilbake til Ann Charlott for å se hvordan det stod til der. Hun nærmet seg klar for å få komme tilbake på rom, få spist litt og så se Grim.

En tøff natt for pappa
Vel inne på rommet begynner Ann Charlott å få smerter. Store smerter og blødninger. De hadde ikke fått ut alle morkakerestene og hun måtte raskt trilles inn til operasjon. Hun er tilbake om et par timer var beskjeden jeg fikk. Så der satt jeg igjen på rommet. Med samboer på operasjonsbordet og baby på nyfødtintensiven. Jeg gikk inn og hilste litt til på Grim før jeg prøvde å sove litt.

Etter tre timer våknet jeg og forventet å se sengen til Ann Charlott. Der var det ingen seng. Jeg fortet meg ut i gangen for å finne noen jeg kunne spørre og møtte tilfeldigvis på jordmoren som tok i mot Grim. Hun fortalte at Ann Charlott hadde mistet en del blod og nå lå og fikk blodoverføring. Hun kom til å måtte bli liggende der litt til men burde være på rommet i løpet av noen timer. Så da gikk turen inn igjen til Grim. Jeg måtte bare se en av de. Og der ble jeg sittende en stund til barnelegen kom bort. Han fortalte at Grim var veldig stabil og fin. Pustet godt og trengte lite støtte. Nå skulle han legge inn navlevenekateter. Jeg kunne se på om jeg ville, men akkurat da ønsket jeg ikke å se på det. Så turen gikk tilbake til sengen.

Når man sitter alene i midten sånn føler man seg utrolig hjelpeløs. Selv om Grim var stabil så viste jeg ingen ting om tiden foran oss. Å bli født i uke 29+4. Nesten 11 uker før terming er ganske alvorlig. I tillegg skulle vi ha vært sammen hos han og kost oss denne natten, istedenfor så ligger Ann Charlott og er dårlig.

Etter noen timer til med urolig søvn var jeg klar for å se Ann Charlott. Tre nye timer hadde gått og fortsatt var hun ikke på rommet. Igjen går jeg ut i gangen og finner jordmor. Hun tar meg nå med til observasjonsrommet og vi henter Ann Charlott og triller henne inn til Grim. Endelig skal hun få hilse på babyen sin.

Mye forskjellig ernæring. Bla. Glukose, Vaminolac og Morsmelk — Mye forskjellig ernæring. Bla. Glukose, Vaminolac og Morsmelk

Følsomme dager
De neste dagene fikk vi gradvis bli kjent med vår lille prins. Vi fikk ta han ut av kuvøsen og satt med han "hud mot hud" i timevis. Han sov stort sett hele døgnet og vi måtte bli vandt med alle maskinene rundt han. Han fikk pustestøtte via Cpap. Ernæring fikk han dels gjennom sonde i nesen og dels gjennom navlevenekateteret. Etter 5 dager skulle dette ut så da var det en gradvis opptrapping for at han skulle få all ernæring gjennom sonden. Den første tiden var preget av opp og nedturer. Noen dager var mye tyngre enn andre.

I en sånn situasjon er det veldig viktig å ta vare på hverandre. Og det passet jeg og Ann Charlott på å gjøre. Vi pratet masse sammen og passet på å støtte hverandre når vi trengte det.

Nyfødtintensiven på Kalnes fortjener all ros den kan få. Legene og sykepleierne var helt fantastiske. De gjorde hele oppholdet levelig. Ikke bare passet de på Grim, men de tok godt vare på oss også. Grim hadde noen sykepleiere som var hos han mer enn andre. Det var utrolig deilig å ha de rundt seg når man hadde spørsmål eller bare trengte og prate, le eller få tankene bort. Vi følte at Grim var i de beste hender og er veldig fornøyd med hvordan nyfødtintensiven er lagt opp. Jeg har lyst å gi en spesiell takk til Ina, Stine, Carina, Anette, Elisabeth og Ruth!

Grim sin utvikling var veldig jevn og fin. Han vokste godt og ble gradvis sterkere i pusten. Etter under to uker gikk han fra Cpap pustestøtte til Highflow. Og etter en måned var han helt uten. Da var det noen dager til med koffein som stimulerer pusting og så bare overvåkning.

Blekksprut
For meg var det veldig viktig å føle at jeg gjorde noe før han ble født. Og da leste jeg mye på nett og kom over noen heklete blekkspruter som skulle være veldig fine for premature. De lange tentaklene gir barnet noe å gripe i og etterligner navlestrengen. De skal kunne gi mindre utdradte sonder og ledninger. Svigermor fikk en oppskrift av meg og heklet raskt en blekksprut til Grim. Denne fikk han dag to i kuvøsen og hadde med seg under hele oppholdet på sykehuset. Og fortsatt har han den med seg i sengen hver natt.

grim-prematur-verdensprematurdag-prematurdagen-9128.jpg

Vi bodde hjemme de første 5 ukene og pendlet frem og tilbake til sykehuset. De siste to ukene bodde vi på familierom. I starten av disse to ukene lå Grim på stuen med de andre barna og de siste 5 dagene lå han på rommet sammen med oss. Disse dagene med ammetrening var de mest frustrerende på hele oppholdet. Grim skulle veies før og etter amming for å se hvor mye han spiste. Dette ble registrert hele døgnet. Etter noen dager med ammetrening hvor vi så at han spiste greit så skulle han restes. Dvs at han vi kuttet ned på mengden mat han ble tilført via sonde for å gjøre han sulten. Sulten skal så trigge at han vil amme. Etter noen dager på resting avbrøt vi denne siden vi følte at Grim ble trøttere og spiste mindre. Sonden ble lagt inn igjen og han fikk litt påfyll på toppen av ammingen i noen måltider. Plutselig så spiste han nok selv. Vi trengte ikke å fylle på. Sonden dro han ut selv igjen og det ble bestemt å ikke legge inn ny.

Men historien ender dessverre ikke der.
Litt over 2 uker etter fødselen blir Ann Charlott dårlig. Jeg kjører henne til akuttmottaket og hun blir tatt i mot med en gang. Hun har fortsatt rester i livmoren og har fått en kraftig infeksjon. Hun blir lagt inn med antibiotikabehandling og blir grundig undersøkt. Legene var lenge i tvil om hva som var galt og hun ble til slutt sendt til MR hvor det ble bekreftet at hun hadde morkakerester i livmoren. Hun ble satt opp til ny operasjon og tre uker senere var hun på sykehuset i Moss for ny operasjon. NÅ skulle hun bli frisk.

Så hopper vi tilbake til tiden etter hjemreise. Dagen er 19.oktober. En fullbooket dag. Først skal jeg jobbe, så skal vi på helsestasjonen før vi skal bli intervjuet til en artikkel i Fredrikstad Blad. Utover dagen blir Ann Charlott gradvis dårligere. Etter intervjuet drar hun på legevakten med feber. Hun blir sendt hjem igjen med antibiotika. Legen hadde ringt sykehuset som mente at hun ikke trengte å komme inn dit. Etter å ha vært hjemme i ca en time begynner hun å bli skikkelig dårlig. Jeg ringer sykehuset og de ber henne komme inn. Mamma kjører henne til akuttmottaket. Hun har 39.8 i feber og blodforgiftning. De neste dagene var formen hennes elendig. Hun fikk en kraftig antibiotikakur og like kraftige bivirkninger. De neste dagene kastet hun opp, var kvalm hele tiden og klarte ikke å spise. Bursdagen min lå hun på sykehuset og jeg var hjemme med Grim.

5 dager lå hun på Kalnes. 5 dager var jeg "alenepappa". Noe som tro det eller ei var en helt fantastisk opplevelse. Som pappa havner man lett litt på sidelinjen siden mor er den som gir ammer og gir mat. Mens pappa skifter bleier. Men disse dagene så var alt ansvaret mitt. Hver morgen og ettermiddag dro jeg og Grim til sykehuset for å besøke Ann Charlott. Det var forferdelig vondt å se henne så dårlig. Dette var og 5 dager hvor vi fikk se hvor fantastiske venner og familie vi har. Gjennom hele opplevelsen har de stilt opp for oss når vi har trengt de. Uansett hva vi har trengt hjelp til så har de vært der. Tusen takk!

I nesten 8 uker bodde hundene hos mamma. I alle disse 8 ukene skulle Frost behandles for en ny skade på øyet. Så mamma måtte gi han øyedråper 6 ganger i døgnet. Det å vite at hundene var i trygge hender gjorde at vi kunne slappe av og ikke trengte å bekymre oss for de. Nå har de blitt storesøsken og koser seg så mye med Grim. De er så forsiktige og flinke med han. Jeg blir helt rørt av å se de sammen.

Oppfølging
Når man får et så prematurt barn som Grim så får man veldig tett oppfølging fra nyfødtintensiven også etter at man er skrevet ut. Dette har vært en utrolig god trygghet å ha. Hvis vi lurer på noe som helst er det bare å ringe. Når Ann Charlott ble innlagt siste gangen så ruslet jeg og Grim bort på avdelingen. Ann Charlott var ikke i stand til å amme og vi måtte ha en annen løsning for denne perioden. Sykepleierne hjalp oss med en gang og vi fikk med oss Prenan Discharge som er en spesiell type morsmelkerstatning for premature. Samtidig sendte legene inn søknad til Helfo om å få Prenan på blå resept og en eresept til apoteket. Alt uten at vi trengte å bestille time eller noe som helst. De var tilgjengelig akkurat når vi trengte de. Helt fantastisk.

Nå ser alt ut til å gå riktig vei og vi nyter hver eneste dag sammen med lille prinsen vår og gleder oss til tiden fremover.

Nyfødtfotografering
En ting jeg lenge gledet meg til var å få tatt fine nyfødtbilder av Grim. Listen over alt jeg ville gjøre var lang. Og jeg kom ikke igjennom alt med alle komplikasjonene som har kommet underveis. Men en del fikk vi alikevel tatt. Til sist vil jeg avslutte med å si hvor utrolig takknemlig jeg er for å ha blitt pappa, for at vi har et sykehus her i Østfold med en så fin nyfødtintensiv med dyktigt personell, og for all hjelp vi har fått. Gratulerer til alle premature med verdens prematurdag.

Legg gjerne igjen en kommentar om du har noen spørsmål eller annet på hjertet!